mandag 28. april 2014

Karpepåske

Takk Gud og høyere makter for en tidlig vår! Det var da det lille vi hadde av vinter begynte å slippe taket litt utpå nyåret at jeg begynte å tenke i retning av å satse karpe framover. I løpet av februar og mars fikk jeg på plass nødvendig utstyr og da isen gikk begynte fiskesuget for alvor å melde seg. Det ble en del turer for å sjekke status på vannet, fôre litt og kanskje se en fisk eller tre. Fisk så jeg ikke, men trua var på topp.
Foto: Øystein Sollien

Av en eller annen grunn klarte jeg ikke å komme meg på tur før nå i påsken - Kanskje like greit da vanntemperaturen ikke akkurat skrek karpe.
Tirsdag troppet jeg opp ved vannet tidligere enn jeg vanligvis pleier å stå opp. Jeg hadde pakket slik at jeg skulle kunne få med meg alt i én bæring. Det gjorde jeg for så vidt også de første hundre meterne, men da var jeg allerede gjennomsvett og tenkte meg ikke lenge om før jeg gjemte den tyngste bagen under ei lita gran og dermed ble det to bæringer.
Vel framme ble basecamp rigget, øl drukket og tre krokagn plassert etterfulgt av en håndfull boilies toppet med en beskjeden mengde mais. Så var det bare å sette i gang med sånt man gjør på tur; lesing, matlaging, soving osv. Da det begynte å mørkne dukket Øystein opp. Han hadde med seg godt øl og vi ble sittende og prate i noen timer.
Natta gikk, morgenen kom og det ble etter hvert langt på dag uten at det hadde skjedd noe som helst. Ikke veldig overraskende, så jeg tok det lungt. De kommende dagene hadde jeg planer på hjemmefronten og dro dermed hjem.
Etter tre dager med festing og tull var jeg på plass igjen. Denne gangen med en anelse større matbeholdning, da jeg hadde tenkt å være ute noen dager. Nå var jeg også i rimelig dårlig form etter de siste dagenes utskeielser, så moralen var ikke på topp.
Jeg rigget meg til på samme plass som sist, og så var det bare å vente. Det gjorde jeg i to døgn uten annet resultat enn Donald-runs og dårlig søvn. 
Foto: Øystein Sollien


På meget trivelig vis var Øystein og Frederik innom nå og da for å sjekke status. Sistnevnte hadde observert en del fisk i andre enden av vannet de siste dagene. Jeg og Øystein tok oss en runde for å spotte litt fisk i en annen del av vannet, og fant de tilslutt. Etter disse fiskeobservasjonene bestemte jeg meg for å bytte plass. Det ble en drøy times pakking før Frederik kom innom på et meget beleilig tidspunkt. Han hjalp meg med andre ord med å bære stæsjet til den nye plassen, på sitt vanlige, barmhjertelige vis.
Foto: Øystein Sollien

Ny basecamp ble rigget og krokagn plassert. Svenske-Jon, eller Party-Sköld om du vil, kom med T-banen direkte fra jobb for en liten fôringsrunde og en prat. Og mens vi var i gang kom fattern også, med noe annet en frysetørka mat i sekken. Etter en bedre middag dro gamlingen hjem, og etter å ha fått ny pers på furustokk, hoppa jeg til sengs. Sovnet greit, men i halv fire-tiden kom det høylytte pip fra MX-en. Lå en liten stund halvveis i drømmeland mens jeg gradvis innså hva disse pipene betydde.
På ekstremt smidig og profesjonelt vis, hoppet jeg ut av både bedchair og sovepose og tuslet bort til stengene i bare sokkelesten. Pipene, som hadde vært så trege at det knapt nok kunne kalles et run, kom stadig tettere, og jeg tenkte at det begynte å bli på høy tid å løfte stanga. Stang ble løftet høyt, og det var god motstand i andre enden. Likevel var det ikke godt å si om det var sirupskærp eller ny pers på stokk, men jeg tok ingen sjanser og la på fullt press for å unngå snags jeg fisket mot. Ikke før halvveis inn i fighten kjente jeg bekreftende hoderistninger, og allerede da kom det et lite jubelhyl. Fisken fulgte fint med inn og havnet i hoven på første forsøk. Aldri har skuldre sunket så lavt og knær blitt så myke. Jeg visste at fisken var stor, men da jeg skulle løfte den i hoven opp på matta, ble jeg overveldet av tyngden. Kroken, som satt som støpt i underleppa helt ut mot munnviken, ble fjernet før det var det på tide med veiing. Sist jeg veide noe så tungt var under klubb-konken i Rakkestadelva i august, og da var det snakk om mangfoldige brasmer. Jeg gjorde noen forsøk, og klarte etter hvert å holde vekta rolig nok til at den fikk stabilisert seg. Displayet viste 1304, altså 13040g. Fisken ble sekka og det var på tide å trekke fra veiematta. Den veide 1860g. Etter et nedverdigende forsøk på hoderegning, var det fram med kalkulatoren. Den viste til slutt 11180g. Sinnsyke 11180 gram! I April! Tilfredsheten jeg nå følte på var så enorm, at jeg ikke kunne gjøre annet enn å jekke en pils, stirre tomt ut i natta og tenke fine tanker.
Foto: Øystein Sollien

I ni-tida neste morgen var Øystein og lille Albert på plass med kamera på slep - ingenting er som å ha tilgang på en kameramann i pappaperm! Det ble manneklemmer og trivelig prat, slik prat gjerne blir når man har det trivelig. Omsider var det tid for photo-shoot. Jeg hadde sittet og gledet meg i flere timer til å se fisken i dagslys og ble ikke skuffet. For en fisk! Den hadde som seg hør og bør mistet et par skjell i karpesekken over natta, men ellers var den 100 % perfekt i min øyne. Øystein tok flotte bilder før han og Albert rusla hjemover til Bøler, og jeg fiska videre mens jeg sakte men sikkert pakket sammen.
Foto: Øystein Sollien

Foto: Øystein Sollien

Foto: Øystein Sollien

Vel hjemme igjen kan jeg ikke si meg annet enn utrolig fornøyd. Nå skal jeg hvile på laubæra i noen dager før det er ut å finne på nye sprell. Takk til Frederik, Øystein og Albert for moralsk støtte, gode innspill, samt bære- og fotohjelp.
Slack Lines! 
Edvard

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar